NO NEED
TO GUESS
TAKE A TEST
BESTILL TEST MED LØGNDETEKTOR
Hvor treffsikker er en løgndetektor?
Du har kanskje hørt eller lest at noen sier at tester med løgndetektor (polygraf) ikke er treffsikre, mens andre steder står det at de er treffsikre. Neste gang du søker på slike artikler, så kan du legge merke til at de aller fleste uttaler seg uten å vise til den samlede mengden forskningen som finnes.
Om du for eksempel leser på Wikipedia om løgndetektor på flere ulike språk, vil du finne at det oppgis ulik treffsikkerhet for løgndetektortester på nær sagt alle språk. De aller fleste steder mangler det henvisning til forskningsresultater på løgndetektor.
En av årsakene er at forskningen på tester med løgndetektor ikke har vert lett tilgjengelig. Amerikanske myndigheter og bransjeorganisasjoner forsøkte tidligere å holde både forskning, metoder og teknikker på ulike løgndetektortester hemmelig. I dag er det ikke sånn.
Det mange ikke er klar over, er at det finnes relativt mye forskning på mange ulike typer tester med løgndetektor. Etter 2002 skjedde det et stort skifte innenfor fagfeltet, hvor blant annet American Polygraph Association og amerikanske myndigheters forskning på løgndetektortester ble vedtatt å måtte følge vitenskapelige kriterier for fagfellevurdering og publisering i vitenskapelige tidsskrift.
Når man leser avisartikler om løgndetektortester, så få man inntrykk av at det kun eksisterer en løgndetektor og en løgndetektortest. I virkeligheten finnes mange ulike typer tester som utføres med løgndetektor, mange ulike instrument. I tillegg finnes det mye som er dårlig og som er forbudt å bruke av polygrafister tilknyttet ASTM og American Polygraph Association.
Vi skiller i hovedtrekk mellom metodene "gjenkjennelsestester" og "løgntester". Under hver av de to metodene finnes det underkategorier, og i hver underkategori finnes det løgndetektortest-teknikker. De vanligst brukte løgndetektortestene er tester som er godkjent av American Polygraph Association og standardiseringsselskapet ASTM. Hver teknikk er ulik, og hver teknikk oppnår ulik treffsikkerhet i vitenskapelige studier.
Her følger en oversikt fra en meta-studie publisert 2012 over treffsikkerheten for teknikker som er godkjent brukt av medlemmer i American Polygraph Association. Gjennomsnittlig treffsikkerhet for de 5 mest treffsikre testene er 95,76 %, og 8 teknikker oppnår høyere enn 90 % treffsikkerhet. Forskning som er publisert etter 2012 viser ganske lik treffsikkerhet for de samme metodikkene som treffsikkerheten publisert i studien fra 2012. Gjennomsnittlig treffsikkerhet for IZCT er i dag ca 97%, mot 99.4% i meta-analysen fra 2012.
Kilde: APA Meta-Analytic Survey, 2012
CD = Correct decissions (korrekte avgjørelser). INC = Inconclusive (Tester hvor data ikke var tydelige nok til å kunne konkludere med at den som ble testet løy eller svarte sant).
Når det for eksempel står "CD = .994, så betyr det at 99,4% av testene har konkludert korrekt.
Treffsikkerheten for løgndetektor-teknikkene i oversikten over, er beregnet ut fra 11 737 analyser av løgndetektor-tester, som ble analysert av 295 ulike polygrafister. Studiene som er gjennomført er publisert i vitenskapelige tidsskrift som utfører falgfellevurdering ("peer review").
I alle disse 11 737 løgndetektortestene er "ground truth" bekreftet. Dvs forskerne har kunnet bekrefte med andre sikre bevismidler at den som ble testet med løgndetektor, enten løy eller svarte sant i løgndetektortesten (For eksempel ved at politiet har funnet DNA eller videobevis etter at løgndetektor-testen ble utført).
Dersom du lurer på hvorfor det da er noen som påstår mye lavere treffsikkerhet, og ser ut til å henvise til ulike studier som bekrefter mye lavere treffsikkerhet, så skyldes det flere forhold. Blant annet finnes det studier på ulike teknikker med løgndetektor som faktisk viste lavere treffsikkerhet. Men de teknikkene er ikke lov å bruke for polygrafister som er tilknyttet ASTM eller American Polygraph Association. En annen årsak er måten man regner på.
Et slikt eksempel finnes i NAS forskningstudien; Polygraph and Lie Detection, 2002. Forskerne viste da til 2000 tester som ble gjennomført på oppdrag for Department of Energy (DOE). Disse testene var såkalte "screening tester", og er da tester hvor man tester flere tema i samme test. I tillegg var screening testene satt opp med et program hvor polygrafistene brukte det som kalles en "Hurdle Approach". I en Hurdle Approach gjennomføres et stort antall tester med mange spørsmål. Om en test viser reaksjoner, så skal vedkommende testes på nytt med en "Evidentiary Technique".. altså en test som kun tester 1 tema i hver test. Løgndetektortester som brukes til Evidentiary tester er vesnetlig mer treffsikker enn tester som brukes til screening.
I DOE-eksempelet var oppdraget å identifisere alvorlige brudd på DOE's sikkerhetsbestemmelser. Av 2000 personer som ble testet, feilet 85 personer screening testene (4,25%). Alle disse 85 personene ble testet på nytt. Da de ble testet på nytt med en evidentiary technique, så kom det også frem tilståelser fra samtlige personer, som viste at de hadde brutt sikkerhetsbestemmelsene, men der bruddene ikke ble regnet som alvorlige. Forskerne bak NAS-studien konkluderte dermed med at polygraftestene hadde en falsk-positiv rate på 4,25 %.
For oss som driver med løgndetektortester fremstår NAS sin konklusjon som absurd. Ingen uskyldige ble stemplet som skyldig. I tillegg nevner ikke forskerne i rapporten sin, at polygrafistene må gå gjennom med alle som skal ta tester hva som defineres som alvorlige brudd på sikkerhetsbestemmelser, og at de som testes plikter å oppgi også mindre alvorlige brudd på sikkerhetsbestemmelser før testen gjennomføres. På grunn av hvordan slike tester med løgndetektor virker i forhold til hjernen, så blir alltid slike forhold gjennomgått, for nettopp å sikre at falske positive ikke skal skje. Likevel er det personer som unnlater å oppgi slike mindre brudd på sikkerhetsbestemmelser, og tilsvarende nesten-hendelser. Da er det ikke testen som er feil, men den som ble testet som selv valgte å ikke legge frem informasjon som vedkommende fikk beskjed om før testen om å legge frem.
Når forskere vurderer løgndetektortesters treffsikkerhet, så må man sammenligne med like data. Det betyr at i tester som blir inkludert i vitenskapelige studier stort sett inneholder tre serier med spørsmål. I virkelige situasjoner har vi mulighet til å gjennomføre langt flere enn 3 serier med spørsmål. For eksempel kan det komme en tilståelse etter første serien, men så viser det seg at det ikke var hele sannheten. I en vitenskapelig studie ville en slik test ikke evnet å komme frem til korrekt svar på 3 serier med spørsmål, mens vi i en virkelig situasjon får frem korrekt svar og mange detaljer.
Dess mer og bedre data vi har fra en test, dess større sannsynlighet er det for at testen viser korrekt. I tillegg vil færre tester ende opp med å bli klassifisert som INKONKLUSIV når vi har mulighet til å gjennomføre flere serier med spørsmål.
Etter 2012 er det publisert flere vitenskapelige studier som styrker funnene fra meta-analysen som ble publisert i 2012. I tillegg har det skjedd videreutvikling for 3 av analyseverktøyene vi bruker. Både Horizontal Scoring System (HSS), Empirical Scoring System (ESS), og Objective Scoring System (OSS3) har gjennomført endringer som øker treffsikkerhet, og reduserer andel tester med inkonklusive svar.
Vanligvis oppnår våre tester en treffsikkerhet i området 97 - 99.9%, og vi mener det i hovedsak skyldes at vi bruker god tid- , og mer tid enn mange andre polygrafister, på å sørge for at spørsmålene blir så gode som mulig. I tillegg har vi stort fokus på å avsløre forsøk på juks.
Utover polygraftesten bruker vi andre tester som kan kombineres med polygraftesten, og som er metodisk uavhengig av polygraftesten. Vi er i dag ett av få selskap i verden som kan tilby slike kombinasjonstester.
Det er fullt mulig å oppnå statistisk forventet treffsikkerhet i enkelttester som er vesentlig høyere enn 99.9% for konklusive tester når vi bruker kombinasjonstester med polygraftest og IntegrityView
.